Gard Christensen ble født på gamle Luther (ved Porsgrunn kirke) den 10. november 1950. Det var nok mamma som ganske snart ga meg kallenavnet "Dutte". Vi bodde først i Stiansens hus i Håøyabakken på Øya i Brevik til jeg var 4 år og til vi kunne flytte inn i det nye huset vårt på  Setretangen. Mora mi, Ellnor Strøm, var pianolærinne og prøvde å lære meg og spille piano det beste hun kunne, men det gikk ikke særlig bra. Vel, jeg fikk da med meg noe. Det ble ikke noe fart i sakene før The Beatles slo igjennom i 1963. Mutter'n kjøpte en brukt Tandberg mono-båndopptager med "trolløye" i 1963. Senere, etter mye masing kjøpte hun, tror det må ha vært i januar eller februar 1964, en Hagström kassegitar til meg. Den var forferdelig vond å spille på, men det gikk på et vis. Dermed ble det gitarkurs hjemme hos "Tittan" på Åsen, hvor jeg lærte de 4 første grepa.
Jeg slakta båndopptageren og radioen til mutter en gang jeg var alene hjemme. Måtte jo ha en større høyttaler og jeg hadde planer om å bruke forsterkeren som sto i båndopptageren. Jeg satte radioen pent tilbake på plassen sin i stua (uten høyttaler!) før jeg begynte og koble og eksperimentere. Det viste seg (fikk jeg greie på senere) at høyttaleren var avhengig av strømforsyning for å fungere, så jeg fikk jo aldri den til å virke! I mellomtiden maste mutter på at radioen var helt død og at vi måtte få den ned til Louis Noor for å få den reparert. Jeg torde jo ikke si at jeg hadde fjernet høyttaleren, så jeg bar den store radioen - som var blitt ganske lett uten høyttaler - ned Setersvingen, til Fisketorget og opp til høyre der Louis Noor hadde sin radio og TV forretning i kroken ved siden av gullsmed Egil Sandbakken.
Etter et par dager ringte Louis til mutter og fortalte at det ikke var rart det ikke var lyd i radioen. Den hadde jo ikke høyttaler og kanskje hun skulle spørre sønnen sin om han visste hvor den var blitt av?
Jeg visste selvfølgelig ingen ting....... Og mutter måtte kjøpe ny radio.

Hele sommerferien 1964 var mutter og jeg i England. Hun hadde ei norsk venninde som var gift med en engelskmann og som bodde der. Vi hadde dårlig råd, så det var ikke mye jeg fikk med meg av the Beatles, som jeg hadde håpet å få se og kanskje til og med høre.
Men jeg fikk en brukt bilett til en Beatleskonsert! Stort nok for meg, men jeg har dessverre klart og rote den bort i en av mine mange flyttinger fra ulike eks-koner og samboere. Ja, også kjøpte mutter singelen "A hard days night" til meg da. Det var ihvertfall stort!
Hjemme i Norge igjen og etter skoleferien var over, var det bare spilling. Jeg øvde og øvde på gitaren så blodet spruta. Det ble så som så med matta og norsken, vel i det hele tatt, så som så med hele skolen. Men vi spilte på skoleavslutninga neste sommer.

En viktig person for meg på den tiden var min litt eldre nabo, Knut Kristiansen.(R.I.P) Han var sjøllært gitarist og spillte sanger som, Guitarboogie, Shindig, Yakety ax og andre "easy listening"- melodier. Jeg spilte rytmegitar, eller "komp-gitar" som det het. Vi satt i stua hans i timesvis og spilte. Dette var et viktig grunnlag for min videre utvikling. Knut fant seg dame - og vi andre starta bandet vårt som siden skulle hete The Noisemakers. Knut og jeg fortsatte lenge med våre gitarer etter dette. (Skrevet i ca. 2000).

Dutte 1 år gammel. Foto: Robertsen?

Dutte i stua hos naboen Knut Kristiansen i 1965. Foto: Knut Kristiansen.